I 2007 startet jeg på kunstterapi utdanning på Sattva i Tromsø. Det ble et vendepunkt i livet mitt. Sattva tilbyr en prosessorientert kunstterapi-utdannelse basert
på Carl Gustav Jungs psykologi og livsholdning. Instituttet har som formål å gi utdannelse i kunstterapi og undervisning i meditasjon. (se link i margen til venstre)
Utdannelsen er prosessorientert og henvender seg til mennesker som ønsker å fordype seg i kunstterapi. Med den jungianske psykologi som basis, undervises det analytisk, føleorientert, sanselig/intuitivt og kreativt. I dette står
selvutvikling veldig sentralt. Dette er en vei å nå målet sitt på. For meg ble selvutviklingen en måte å vikle meg ut av meg selv på.
På en underlig måte var tiden på Sattva også en tid hvor jeg lærte meg å gå saktere. Jeg så tilbake på det livet som lå bak meg. Mye skulle vært
annerledes om jeg hadde visst det jeg nå visste. Det høres merkelig ut, men den beste måten jeg kan uttrykke dette på, er å bruke den amerikanske forfatteren og pastoren Max Lucados ord*:
”Tilgivelse er å låse opp døren for å slippe noen fri – og innse at fangen var deg.”
Jeg fikk mulighet til å uttrykke
sorgen og fortvilelsen gjennom å male, meditere og slappe av. Jeg lærte at jeg altfor lenge hadde vært i et gjøre-liv, og at jeg nå måtte lære meg og bare være til.
Gjennom bilder fikk jeg fortalt meg selv og andre hvordan sorgen er. Men også gleden i livet mitt kunne jeg uttrykke på en annen måte.
Jeg tenker ofte at slik jeg opplever at
MS har invadert kroppen min, slik opplever langt fra alle det. MS som sykdom er like forskjellig som vi mennesker er det. Likevel tror jeg at mange sider av det å ha MS, er noe MS-pasienter kan kjenne seg igjen i. Derfor malte jeg videre. Samtidig som
det å skrive og male ble en måte for meg å komme videre med livet mitt, på samme måte tenker jeg at også andre kan finne tråder som kan lede dem videre, til tross for sykdommen.
* Reftel, K. (2009) Løpet er aldri kjøer! Kristina Reftel og Argument Förlag AB.